Mielléas søster blir til

Hele sommeren har jeg hatt lyst å male. Male med friske, gjennomskinnelige akvarellfarger som reflekterer lyset via papiret på en underlig og magisk måte. Men hver gang jeg har satt meg ned for å male har jeg endt opp med å tegne. Tegne disse rare og underlige figurene jeg har postet i det siste. De har fanget meg helt, og som en av dere beskrev så passende, de har "fjetret" meg. Jeg har ikke kunnet legge dem fra meg, for stadig vekk har nye figurer trengt seg på, og jeg har hatt det kjempegøy. Jeg liker så godt sitatet til Kolbein Falkeid. Han sier at "All kunst er lek. Når en kunstner slutter å leke, kan han ikke skape kunst.". Jeg er ingen kunstner, men jeg liker å leke , og jeg liker å skape. Altså er det viktigste at jeg har hatt det gøy underveis. Og det har jeg i aller høyeste grad hatt når jeg har laget disse figurene....

Men tilbake til det jeg var i ferd med å fortelle. At jeg hele sommeren har hatt lyst å male, men at Mon Coeur-figurene mine har fanget meg i stedet (og jammen meg nå også....!). Og så kom denne dagen, en vakker dag, med sol og varmt vær, og jeg fikk plutselig en helt klar og voldsom inspirasjon til å endelig ta fram akvarellskrinet mitt. Egentlig er det ikke ett skrin, men mange skrin, hvor fargene har byttet plass og blitt byttet ut, brukt opp og fylt på, opp igjennom årene, og som nå er brokade av alle mulige farger. En brokade jeg elsker.

Så jeg har funnet frem mitt malerskrin, men siden man også trenger papir for å male (gjør man egenlig det?) må jeg ut på tokt. Jegfinner ut at jeg trenger et skikkelig kvalitetspapir, et som kan matche humøret og inspirasjonen. Så jeg drar til nærmest forrestning som fører akvarellpapir og kjøper et stort et, et i størrelsen A2.

Siden jeg ønsker et format litt utenom det vanlige, måler jeg opp og skjærer det til slik at jeg ender opp med et papir som er litt lengre enn A3-formatet, og litt smalere i  bredden.

Når det er gjort finner jeg frem et malebrett, som egentlig bare er en treplate med nogenlunde flat og jevn overflate. Til den fester jeg det oppbløtte akvarellpapiret ved hjelp av malertape. Egentlig bør man bruke akvarelltape, men jeg har ikke det, og så lenge man holder seg innenfor grensene for hvor lenge tapen kan sitte på uten å etterlate merker, går det helt fint.

Så er det på tide å begynne å leke! 

Så jeg bruker akkurat de fargene jeg vil,
jeg bruker dem hvor jeg vil,
hvordan jeg vil,
jeg flytter, former, og skraper,
heller på vann,
legger på nye lag med farge,
og ikke minst, jeg leker,
heeelt til jeg er fornøyd.

Siden jeg har en baktanke med dette bildet finner jeg frem en skisse jeg har gjort for noen år siden. En skisse som er  utgangspunktet for det digitale skissebildet Mielléa, og som en god venninne av meg har lagt sin elsk på. Jeg overfører skissen på nytt papir, som jeg bearbeider og igjen overfører på ny. Så maler jeg figuren, på akvarellpapiret, legger til noen detaljer, flikker litt her og der, trekker fra litt farge som jeg så¨bytter ut med orange detaljer, flikker litt mer, og enda litt mer, før jeg til slutt bestemmer meg for at;  Jeg tror jeg er ferdig....

Et lite blikk på mitt eminente arbeidsområde. Jeg elsker rotet som oppstår, det gir meg en hel masse kreativitet. Og ja, du ser riktig, jeg liker aller best å bruke gulvet som arbeidsplass. (Forresten, er det ikke en eller annen som har sagt noe om sammenhengen mellom rot og krativitet?) [Ps! Hvor er hunden??]

Et voilà! Je vous présente "Mielléas søster". Hva syns du?
[Og taa-daa, la meg presentere "Mielléas søster"]

(Bildet er gitt til min gode venninne som innflytningsgave. Hun har nemlig akkurat flyttet i eget hus! Gratulerer!)